ASL? – M74

Sa jeg at jeg mister så latterlig mye hår? Jeg mister så mye hår at det ser ut som The Grudge har vært på badet hver gang jeg dusjer. Det er så sykt ekkelt med hår over alt, og jeg har fått VIKE på den ene siden av hodet. Sånn som gamle menn får, vet du… det er jo aldeles flott når jeg er nødt til å gå med strikk i håret døgnet rundt fordi vesla skal putte alt i munnen.

Så i dag gjorde jeg et tappert forsøk på å prøve å trekke oppmerksomheten bort fra viken min.

Jeg har visst glemt hvordan man tar på leppestift. Innser også at jeg heller burde fokusert på å gre håret og kjøpe antirynkekrem. iPhone + VSCO har for så vidt vært snille og skjult det verste her da, både hårtap og rynker, det må sies.

Forutenom dette er jeg helt i ekstase i dag, for nå har jeg endelig fått lov til å henge opp julestjerne og sette frem adventsstaken! Jeg elsker jul fra før, men det er tusen ganger koseligere nå som S er her. Klokken halv syv i dag lå jeg og S på kosepleddet og hørte på den fineste julemusikken jeg vet om. S beundret julestjernen og jeg beundret S. Det var så fint, og jeg var så glad og rørt at jeg gråt.

171124

Jeg var jo nesten flink. Så mange innlegg på så kort tid! Så gikk livet skikkelig fort, og vips så bikket frøkna fire måneder. Kolikken har vinket farvel, og nå er hun plutselig den gladeste babyen jeg har sett (jeg har riktignok ikke sett så veldig mange babyer, men allikevel…)

Vi har gjennomført dåp. Jeg fikk meg en barselgruppe, og takk GUD for det. Og når vi først snakker om Gud – vi har blitt kirkegjengere! «Babysang. Det hørtes litt rart ut. S kan jo ikke synge, og jeg kan i hvert fall ikke synge. Jeg scorer godt i SingStar, men det betyr jo bare at jeg ikke er fullstendig tonedøv.» Babysang i kirken annenhver torsdag ble plutselig månedens høydepunkter. Og akkurat som at lille ikke bryr seg om kroppsluktene mine, bryr hun seg heller ikke om at stemmen til mamma ikke er like vakker som kirkedamen sin. Snill jente.

menneske < høne

På onsdag fylte mini tre måneder, og hun var så heldig at hun fikk time til kontroll på helsestasjonen akkurat denne dagen! Det ble ingen kjempefeiring, for å si det sånn…

To sprøytestikk og en så sår, intens gråting at jeg måtte holde meg selv fra å gråte. Tårene sprutet veggelangs.

Reaksjonene meldte sin ankomst etter noen timer. Først 30-45 lange minutter med skikkelig magevondt og deretter slapphet og feber. Helt normale reaksjoner. Babyen har lakenskrekk lik mor si, men denne dagen gjorde hun ikke annet enn å sove og svelge. For slapp til å protestere på noe som helst – ikke engang det å bli lagt i vogna!

Jeg er ikke egentlig en som lar seg oppfakke lett, men dette lille vesenet har gjort meg hysterisk. Jeg bekymret meg for at hun ikke skulle grynte etter mat som hun pleier når hun er sulten, at hun skulle svette, bli dehydrert og kanskje til og med dø(!). Fikk ikke sove før klokka bikket tre, da hun var blitt mindre varm og hadde fått spist masse.

Jeg ble nok hundre grå hårstrå rikere i løpet av dette døgnet. På nyttårsaften regner jeg med å feire med helgrått hår! Jeg er innstilt på å være bekymret frem til den dagen jeg tar mitt siste åndedrag, men håper inderlig at at man lærer seg å takle disse bekymringene litt bedre med tiden.

Heia, heia!!

Kampen har begynt – kampen mellom tommelen og smokken. S på den ene siden, mamma på den andre. Og hele familien venter i spenning på hvem som vinner. De vet at mamma er viljesterk, men S kommer tross alt fra to veldig viljesterke mennesker og har lenge vist tegn på at hun kan ha fått dobbel dose.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig spent selv!! Vil så gjerne finne en smokk hun ikke bare aksepterer når hun ligger i vogna, men en smokk som hun liker og finner både trøst og kos i. En smokk som kan bli hennes tredje beste venn.

Ellers går dagene bort til babykos, babyskravling, babytrøst, babymat og babybleier. Jeg tar meg selv i å snakke med babystemmeleie også med de voksne menneskene jeg møter, men det blir ikke et problem de nærmeste dagene – i går våknet jeg med sår hals og snørr i nesa, og nå høres jeg heller ut som en gutt i puberteten. Jippi!

Skulle ikke bli en som blogget om smokk, mamma-hygiene, melkeallergi og fysioterapi, men baby er liksom det eneste som skjer for tiden. Har fortsatt bæsjen til gode, da. Skal prøve å spare dere for den.

 

«Vi vil helst at… Vi vil ikke at…»

baby feet

På fredagen var jeg og S på fysioterapi-gruppetime for førstegangsforeldre, i regi av helsestasjonen. Og fysioterapauten bare «Vi vil helst at… Vi vil ikke at… Når de er to måneder bør de kunne… Man bør ikke gjøre… Vi fysioterapauter er ikke glade i…» Så nå har hu mor fjerna alle dingleleker på babygymmen utenom én som henger i midten, gulpekluten er plassert slik at hun ligger riktig i henhold til hva fysioterapauten «helst vil», og jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre med at vesla kikker bakover på dusjhodet hver gang hun ligger på stellebordet. Førstegangsforeldre…

I dag har man tilgang på så utroolig mye informasjon. Det er kjempefint og flott at man blir mer opplyst, men samtidig kan man jo lure litt på hvordan det ble folk av barn før i tiden – uten ergonomiske ditt og datt, med hoppehusker, gåstoler og og barn som kikker bakover.

Og hjernen bare suger til seg ALT (uten at det betyr at jeg følger alle råd, det er mye rart der ute også). Men man lytter jo til helsepersonell og andre fagpersoner. Og andres erfaringer…. kjære vene.

 

Fred til

I dag ble jeg solgt av en Facebook-annonse. Jeg hadde gått 3,5 mil frem og tilbake på stuegulvet med vesla på skulderen i håp om at hun skulle roe seg da jeg så tittelen La mamma bæsje i fred i feeden min. Jeg trengte ikke lese en eneste omtale før jeg klikket «legg til i handlekurv». Det faktum at jeg ikke har bæsjet i fred på 2 måneder og 34 timer var grunn nok til å kjøpe den, men det var kanskje et pluss for Norli sin del at jeg også har hatt mageknip i tre dager.

I ettertid leser jeg at boka skal være «hysterisk morsom». Håper det er sant, selv om jeg trolig ikke får fred til å lese den før om noen år.

(Søkte på «dove» på Pexels, men dette var det nærmeste som dukket opp. Kilde)

Så lenge Snapchat lever

Hva skal jeg egentlig med tid til å dusje, gre håret og sminke meg så lenge jeg har Snapchat?

Med Snapchat trenger jeg ikke kjøpe øredobber og fake vipper, eller dra til frisøren for å bleke etterveksten. Jeg trenger ikke engang kjøpe sommerfugler som jeg kan pynte hodet med!

Apropos bleke ettervekst – jeg har farget håret mørkt. Det føles fortsatt veldig rart, men denne melkekua har ikke lenger tid til å bruke fem-seks timer hos frisøren for å fikse etterveksten (eller noe annet med håret) lenger.

Sånn ser jeg egentlig ut:

..selv med VSCO-filter. Med håret til alle kanter og alltid med både BH-en og singleten «åpen» – det er bare sånn jeg klarer å huske hvilken pupp jeg ga sist. Ammetåka er ekte, og ikke noe å spøke med!

Håper Snapchat lever for alltid.

baby + food

Jeg var ekstra lykkelig da jeg våknet mandag morgen. Det å våkne med en latterfull baby i armkroken er i seg selv nok til å få en brusende følelse i hele kroppen, og denne morgenen var det i tillegg tanken på et deilig restemåltid i kjøleskapet som nesten fikk gledestårene til å sprute.

Du skjønner, denne babyen har melkeallergi. Jeg har fire armer for få og døgnet mangler seks timer, så derfor sliter jeg noe grusomt med å finne måltider som ikke er 1) svært tidkrevende og 2) svært vanskelige å lage, og som samtidig inneholder næring. Kan jo ikke bare koke en pakke med nudler lenger.

På søndag hadde vi besøk av S sin farmor og oldemor. Farmor hadde laget en nydelig, melkefri middag til oss, og vi slapp å røre en finger – i eget hjem! For en luksus, OG det ble rester!

Jeg la baby på sofaen for å hive maten inn i mikroen. Så enkelt! Mikroen står riktignok plassert litt høyt oppe, på toppen av kjøleskapet, men jeg rekker opp dersom jeg har begge hender fri og hever meg på tå. Fortsatt relativt enkelt! Inne i mikroen vår står det en stor flaskesterilisator, og her begynner det å bli litt mindre enkelt. I det jeg skulle ta ut sterilisatoren klarte jeg ikke løfte den høyt nok, og bunnen på sterilisatoren hektet seg fast i kanten på glassbrettet som skal snurre rundt i mikroen. Dette merket jeg ikke før brettet lå spredt ut over hele kjøkkenet, under stuebordet, under vogga og foran TVen…og så videre.

Illustrasjonsbilde, for oppmerksomheten sin skyld: Usikker på om dette egentlig er glass eller is. Hadde ikke tid til å ta mitt eget.

Godt at jeg allerede har vent meg til å spise kald mat, at baby er for baby til å krabbe og at jeg gikk til innkjøp av Adidas badeslippers før jeg skulle føde!

baby = life

Har alle som blogger og instagrammer perfekte babyer som sover på kommando og/eller med glede ligger for seg selv når mor har ting hun skal gjøre? Eller hvordan får de det til? Jeg får ikke engang til å vaske meg selv.

I dette øyeblikk (torsdag, 6. november) sitter jeg i sofaen og skriver et notat på mobilen. Jeg har klumpete gulp i håret og nedover ryggen, helt ned til baksiden av knærne. Jeg klarer ikke tørke meg selv fordi det er en «jeg kan ikke leve lenger om jeg ikke får henge over skulderen» kind of evening og pappaen er på jobb. Kanskje, om noen dager, får jeg tid til å skru på PCen, kopiere denne teksten fra mailen min og lime den inn i bloggverktøyet. Kanskje, noen dager etter det, får jeg tid til å klikke «publiser».

Jeg synes jeg det er fint og hyggelig å følge med på andre babymødre som vil dele hverdagen sin. Når jeg er ferdig med å scrolle meg gjennom profiler og oppdateringer, derimot, hender det at jeg får en følelse om at jeg «bør få til mer». Det er ikke en veldig trivelig følelse, men samtidig er jeg nysgjerrig, så jeg fortsetter å scrolle.

Jeg har ikke noe behov for å fremstå som noe som helst på internettet, obviously. Jeg blogger nærmest aldri, har ikke postet statusoppdatering på Facebook siden 2014 (med unntak av da S ble født) og jeg legger visst kun ut bilder på Instagram når jeg er i nærheten av min bestevenninne som bor i Bergen.

Jeg er på ingen måte kritisk til bloggere/instagrammere. Jeg er skikkelig imponert, faktisk. De(re) får det til å se så enkelt ut, og jeg lurer fælt på hvordan det går seg til. Jeg forstår at man sikkert får det til å funke om man må- eller har et stort ønske om å få det til. Det hadde sikkert gått OK her også, men jeg måtte tatt i mot både senebetennelser i armene, en krokete rygg og to døve ører.

Men jeg koser meg så utrolig mye! Jeg trenger ikke lukte blomster når jeg kan ligge i sengen med verdens nydeligste lille klump som smiler så vakkert med hele ansiktet sitt i det hun kikker opp på meg. Hun bryr seg heller ikke om at mamma lukter vondt, hun er like fornøyd med å ligge med hodet oppi armhulen min så lenge hun får ligge klistret inntil kroppen med brystet i munnen.

Det er vel i viljen at det ligger, da. Og det eneste jeg ønsker å oppnå for tiden er at babyen min har det bra – at kroppen får nok næring, at rumpa ikke blir sår, at luften i magen kommer ut, at hun får sove nok og at hun får den trøsten hun trenger når kolikken viser sine styggeste sider om kvelden. Jeg er trygg på at jeg gjør mitt beste for å oppnå det. Jeg skulle likt å «få til mer», som å ha et instagram-vennlig hjem med friske blomster på bordene og et instagram-vennlig fjes med velstelt (les: gredd) hår, selv om jeg ikke hadde lagt det ut på instagram uansett, men det får jeg ta senere.

Dersom du som leser dette tilfeldigvis kjenner til en usminket mammablogg eller instagramkonto blir jeg glad hvis du vil dele den med meg! Jeg får jo noen øyeblikk for meg selv i løpet av en uke.

Hva om…

Termostaten i kroppen min, ja… Den har liksom ikke fungert ordentlig på noen måneder. Har gått med kjoler og Birkenstock siden april. Nå som det er mellom tyve og tredve grader hver dag er det derfor spesielt godt å være høygravid! Ligger med vinduet på vidt gap (90 graders vinkel) hver natt. Hver morgen blir jeg vekket av ryggelyden til varebiler som skal forsyne Bunnpris med mat rett under soveromsvinduet. Banner litt hver gang, men vet jo at jeg hadde våknet av blæren uansett. Og hadde det vært januar hadde jeg sikkert ikke vært fornøyd da heller, jeg trives jo tross alt bedre med varmen enn med kulden.

Ellers går livet i å prøve å få tiden til å passere, men jeg er livredd for at vannet plutselig skal gå, så jeg holder meg stort sett bare hjemme. I veska som jeg tar med meg de få gangene jeg beveger meg utendørs har jeg superabsorberende sitte/ligge-underlag(?) og et superbind (bleie) fra sykehuset. Ikke at jeg ser hvordan dette skal hjelpe meg om uhellet skulle inntreffe – man begynner vel ikke å kle på meg bleiebind midt på gaten. Så hva gjør man da, egentlig?

ananas

 

Blir hjemme. Spiser ananas, det skal liksom hjelpe (kanskje, om man spiser minst 7 kg)…