Let it all flow, like the water that’s rushing in over your soul


Er så død. Ferdig med- og av familie, folk og bygdedriten som alltid ødelegger for alt. Jeg skal isolere meg for nye mennesker, stenge meg inne i meg selv, frem til den dagen jeg sitter i bilen på vei til Gardemoen og mitt nye liv i USA. Mitt nye liv, riktig. Jeg skal legge fra meg dritten i barndomshjemmet, på barnerommet jeg har tilbragt alt for mye tid, brukt alt for mye energi på tanker og tårer. Jeg har alltid vært usikker og redd når det gjelder flere ting, men en ting er jeg sikker på – jeg kommer alltid til å ha fortidens minner i bakhodet, men jeg skal sørge for at mine fremtidige år skaper flere gode enn vonde minner og at det er de gode som virkelig brenner seg fast.

Begynner å bli ordentlig lei av å alltid måtte dra ting ut av folk. Det irriterer meg grenseløst at det skal være så vanskelig å bare si ting som de er med en gang. Feighet, frykt. Egoisme. Det kreves noe av deg selv for å bli kjent med meg, kjenne meg og for å virkelig forstå deg på meg. On the other hand – om du først gir noe av deg selv og ditt, kan du vente deg jævlig mye in return (vil jeg påstå). Ting vil aldri funke for den som bare gir opp uten å prøve, det vet jeg veldig godt selv.

Jeg er fantastisk sterk, men så svak for kjærlighet. Jeg kan gi opp hva som helst for den jeg er glad i og virkelig bryr meg om, og jeg kan ikke la det skje. Kan ikke gi opp drømmen, og må derfor holde meg unna sånne som deg. Ingen flere minner, ingen flere søte ord. Ikke at sistnevnte blir et problem.. Jo lenger tid som går, jo lenger tid tar det å fordøye. For min del, alt for mye lenger tid.

Jeg har en plan klar, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å få ting til å ordne seg. Førstkommende fredag skal jeg på intervju i sammenheng med utvekslingen, og 10 dager senere skal jeg få beskjed om at jeg skal tilbringe mitt kommende skoleår i USA. Når jeg kommer tilbake fra USA skal jeg flytte til Fredrikstad. Her bor forresten personen jeg anser som en av mine (veldig få) beste venner, den personen jeg kjenner som kanskje er mest lik meg selv. Coop Mega vil ikke lenger være den største butikken og avstander til alt og alle blir brått mye kortere. I Fredrikstad fortsetter begynnelsen på mitt nye liv, og den som setter hinder skal jeg personlig partere.

Sorry.

2 replies
  1. Gudrun Jona
    Gudrun Jona says:

    Håper virkelig ting blir bedre for deg da. Du skriver utrolig bra her og det er spennende å lese.
    Håper du kommer til å trives i USA. Noen ganger må man nesten bare starte på nytt.

    Svar
  2. Betti krøllspaghetti
    Betti krøllspaghetti says:

    Jeg følte for å kommentere etter å ha lest dette, jeg! Det fikk meg liksom til å tenke. Selv om det var mye av dette jeg ikke aner noe om, var det mye jeg kjente meg igjen i – i meg selv på-en-måte hvisduskjønner?

    Jeg håper for din skyld at du får reise til USA (selv om jeg kommer til å savne kjære, søte deg) og at det blir et helt uforglemmelig år for deg. I tilegg vil jeg bare si at jeg er veldig glad i deg og at jeg er her for deg uansett hva det skulle være!- Jeg mener det <3

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *