hverdag,  Ukategorisert

Seven weeks, four days


Beware: Langt, toskete innlegg. Hopp gjerne lenger ned.

Nå i det siste har jeg tenkt for mye på fremtiden. Det har ganske sikkert mye med valget om å ta neste skoleår i USA å gjøre. Folk er så oppfordrende – «denne sjansen må du virkelig gripe. Det er en once in a lifetime opportunity.» Samtidig er mange så advarende, nærmest frarådende. På assisterende rektor virker (merk virker) det nesten som om jeg ikke vil få året godkjent, at jeg ikke vil klare å få til de riktige fagene jeg må ta, osv. Jeg vet de vil skremme meg for å forberede meg, men det er så mye rundt akkurat det at jeg går på Medier og kommunikasjon, og at dette opplegget egentlig er ment for elever som går studieforberedende (studiespesialisering). MK-linja er jo studieforberedende, og derfor det eneste yrkesfaglige programmet som har muligheten til å få året godkjent som et skoleår.

Har så mange tanker jeg ikke klarer å sette ord på. Orker ikke være dyp. Gidder ikke. Stress. Hvor vil jeg ende opp? Hva vil jeg ende opp med å gjøre? Hva slags person vil jeg utvikle meg til å bli? Hva slags mennesker vil jeg menge meg med?

Det sies at lykke ikke kan kjøpes, og at penger ikke er nødvendig for å ha det bra. Hvordan er det mulig? Kan man virkelig være lykkelig som dønn fattig, bare ved å ha gode venner og mennesker som bryr seg om en? Er man lykkelig som sulten, er man lykkelig som skitten? Jeg tror ikke på langvarig lykke, i alle fall ikke fra der jeg står nå i dag. Jeg har opplevd lykke så det holder, men alltid er det noe som dukker opp. Det første man finner er gjerne aldri det beste, selv om det virker sånn der og da. Man må lete lenge om man skal finne det som varer evig, om det i det heletatt finnes noe som varer evig.

Jeg kan ikke synge, jeg har gitt opp dans. Hvor mange slår gjennom med dette uansett? Jeg har ingen medfødte talenter, i såfall er de så bortgjemt at jeg aldri noen gang vil finne de. Jeg vil kjøpe alle de kjolene, skoene og smykkene jeg vil ha. Når jeg blir eldre vil jeg reise, feste og ha det moro uten å tenke på budsjett eller være redd for å måtte leve på nudler de neste ukene. Men jeg vet ikke hva jeg vil «bli», hva jeg vil bedrive hver eneste dag for resten av mitt liv med. Jeg kunne gjerne blitt flink til å fotografere, men hvor sikkert er yrket som fotograf? Hvor sikkert er det å drive frilans, og vil jeg bli god nok? Jeg kunne gjerne blitt en grafisk designer, jeg kunne gjerne blitt en journalist, men ville jeg taklet tidspresset? Ville jeg klart å holde kreativiteten og motivasjonen oppe hele veien? Jeg vet at uansett hva, måtte jeg bodd på et spennende sted. Et sted som ikke sover, et sted som kan gi meg inspirasjon. Jeg er redd, men jeg vet ikke hvorfor. Jo, jeg vet, men samtidig ikke. Herregud, det ska’kke være lett.

Siri, koffor kan ikkje du vær skogkatt, så kan e send de te japan!

12 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *