You’re kind of on loan

I dag prøvde jeg å oppmuntre Sandra med hvor kort tid det egentlig er til jeg er tilbake i Norge, selv om jeg også synes det er fryktelig lenge til. Men så sa jeg, “tenk at det har gått tre måneder siden jul,” og da gikk det opp for meg hvor kort tid det er igjen…til jeg sitter og koper på rommet mitt på lille Tofte. Jul var for 33 innlegg siden. Det er ikke mange innlegg, det, og jeg har enda færre igjen, om man velger å se det på den måten.

Nei, når jeg kommer hjem, skal jeg ikke tilbringe mye tid på rommet!! Da skal det festes, chilles og reises, med alle andre enn meg selv. Det skal bli bra.

Jeg har blitt så glad i vertsfamilien min. De går som “familien min” nå. Ja, jeg sa at jeg var waiting for «my family» to come home, og fikk denne slengt i fleisen:

Ja, hva om de ikke gir meg tilbake?…

Den eneste konflikten vi har er at de liker det kjølig, mens jeg sykt frøsen av meg. Nå, for eksempel, måtte jeg rømme til rommet mitt (i lake houset) fordi vertsfar LUFTER, og det er 19 grader ute… dritkaldt!! Glemte å pakke med meg bukse for helgen. Herregud. Har ikke brukt jeans siden jeg var i New York, i februar…

Forresten, mamma, er du keen på å flytte til et varmere og finere strøk? Nabohuset er til salgs

Ser ikke så ille ut det, eller? Koster bare 4,6mill. Er flere hus i denne delen av nabolaget å velge mellom, om dette ikke er bra nok…

Satelittbildet er gammelt, da. Alle husene har basseng nå, og den grønne gressflekken er en lake/innsjø.

Aahh. Situasjonen min her hadde vært HELT annerledes om jeg hadde bodd her med min egen familie. Jeg føler meg så…utvekslingsstudent. Handicapped. Jeg er lei av å være utvekslingsstudent. Klar for å bare være Isabel og leve som Isabel, med isbls regler. :- )

2 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *