Depresjonens mørke dal

Om 21 dager er jeg nødt til å sitte med en underskrevet leiekontrakt. Jeg er to kjøretimer unna lappen, men har fortsatt ikke tatt teorien. Jeg skal ta meg en uke fri fra skolen i desember, og har allerede masse fravær fordi bæsjen plutselig kommer opp og ut spisehullet i stedet for der den egentlig skal komme ut.

Jeg er stressa, og litt mer.

Etter å ha utforsket utelivet i Lillestrøm, som endte i tragedie for min del, har jeg bestemt meg for at jeg skal holde meg edru frem til jeg får livet mitt tilbake (eller i verste fall, om det ikke skjer, frem til russetiden…)

Jeg har begynt å trene med Camilla, og treningsstudioet ligger rett ved siden av Bislett kebab. Lml. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lavkarbodietten, og klarte meg supert i fem dager. Den sjette dagen fant jeg ut at jeg ikke kan drikke brus. Nå må jeg starte på nytt, og tar veldig gjerne imot middagstips…

Ellers klarer jeg meg supert akkurat. Hvis noen vil donere penger til eplejuice, skjerf eller lue, ta kontakt.

Sjillern ikke

Jeg glemte bloggen da jeg begynte å bruke twitter. Jeg opprettet kontoen i 2007, men ikke før nå fant jeg ut at det er det perfekte medium for meg til å uttrykke all negativiteten min. Følg meg om du vil.

I morges fikk jeg den varmeste oppvåkningen noen sinne, i alle fall siden jeg sov under åpen himmel i November på klassetur i 8.klasse. BRANNALARMEN gikk. Hele blokka ble evakuert, og vi måtte løpe ut i trusa, uten sko, og jeg sto ute på våt asfalt i bare sokkene. Det viste seg at vår nærmeste nabo hadde bestemt seg for å lage komplisert frokost, som han ikke klarte å lykkes med. Korridorene var fulle av røyk, noe de fortsatt er… I og med at vi var nærmeste nabo måtte vi lukke opp alle vinduer og dører i leiligheten, men det gjorde ikke noe, det er jo bare 10 minusgrader ute. Verst av alt, dette hindret meg i å få dra på skolen…

Ellers skjer ekstremt mye spennende. Myggstikkene jeg fikk i Polen klør fortsatt (ADIS?) og jeg er full av blåmerker etter lørdagens rulling til dekknavnsfesten til Chida. Yeah. Legger ut bilder fra Polen senere, jeg.

Because I said so

Nå har min nye iPhone kommet, abonnementet er ubegrenset og bankkortet er tilbake i lommeboka. Endelig kan jeg fortsette livet mitt. Jeg skal tviholde på babyen min til fingrene blir blå og det blir fysisk umulig for meg å holde i noe, for dette skal jeg aldri igjen oppleve.

Jeg har fått brevene jeg har ventet på, jeg kan finne leilighet og få stipend, og jeg kan søke jobb.


Neida.

Jeg gikk tur(!!) i går, og fant ut at man kan se hele Oslo etter fire minutter i oppoverbakker fra blokka hvor vi holder til. Ganske fint, bare synd det er så sinnsykt kaldt.

Jeg får litt ekstra lang høstferie i år. 3MKA tar turen til Krakow på mandag, og kommer ikke hjem før onsdagskvelden. Vi skal ta bo på hotell, ta bilder, drikke sprit og besøke konsentrasjonsleire og greier fra krigen. Blir bræ.

gotta reprogram my heart

Jeg vil blogge om noe positivt, men har ikke noe positivt å blogge om. Jeg kan blogge om at jeg er ute på byen fem av syv dager i uken, som for så vidt er ganske moro (for meg anyway), men sannheten er at jeg drikker for å drukne sorgen. Neida (joda). Så, jeg vet ikke helt… kanskje jeg bare skal gi opp dette, som alt annet i livet.

Jeg _trenger_ en leilighet. Om du bor i Oslo og tilfeldigvis vet om en dør i blokka di som det står «til leie» på, kontakt meg asap. Hvis jeg finner meg en leilighet får jeg fullt stipend, også for tapte måneder i dette skoleåret. Om jeg finner meg en leilighet, vil jeg også kunne finne meg en jobb. Dette ville gjort meg til en meget rik og lykkelig sjel. Har nemlig ikke så mye annet å være rik på for tiden. Ingen har tid til meg, og NÅR folk har tid til meg, skal de bare bruke penger med meg. I dag spiste jeg cheese fries og luksusshake til frokost på Max med Bethina, som kostet meg en hundrelapp. Hardt liv.

I dag skal jeg være edru og trist på byen, har nemlig ikke penger til å drikke meg glad.

Skal nok klare å rave uansett.