«Jeg er ikke vant til å få julegaver, jeg»

Forrige mandag gjorde jeg og Isabel noe av det beste jeg har gjort. Vi brukte årets julegavepenger på å varme =Oslo-selgere med pledd, og vi ga 100 kroner per eksemplar for juleboka.

Før jeg dro til USA så jeg en fantastisk rørende dokumentar kalt «Uteliggernes sang». Her blir vi kjent med Charlie, Kent og Clas, tre rusavhengige som bor på gata i Oslo, og som alle deler en kjærlighet for musikk. Da jeg og Isabel var på leting etter selgere fant vi både Clas og Charlie. Clas sa ikke mye, men gleden vi så i øynene hans da han overrasket tok i mot pakken, varmet noe grusomt. Charlie satt inne på Nationaltheatret. Etter en halvtime med han var jeg så varm inni meg at jeg lover at jeg kunne gått naken ute i Oslo, uten å fryse. Charlie er helt fantastisk herlig i dokumentaren, og like herlig i virkeligheten.

Han tok følge med oss inn på Narvesen, hvor han fikk seg en kopp kakao mens han pakket opp gaven. Han ble så glad, og jeg kan si at jeg aldri har sett noen sette like stor pris på en gave som det han gjorde. Det var så ekte, han lyste glede og takknemlighet lang vei. Vi snakket om musikk og livet. Charlie pleier å sitte på National med gitaren sin, men like før vi møtte han hadde han fått alt av musikkutstyr frastjålet. Vi gikk sammen ut, og skiltes ved fontenen.

Jeg satt lenge med boka da jeg omsider kom meg hjem, og jeg leste hvert ord. Så morsom og trist til samme tid. Rørende. Boka koster 100 kr, hvorav 50 kr går rett til selger, og boka er verdt hver eneste krone.

Gran Canaria. Åja.

Kommet hjem fra Gran Canaria. Vært der i 10 dager, nå trenger jeg ferie.

Hovedmålet for turen var bryllupet til verdens beste tante og onkel, som foregikk på fredagen, i sjømannskirken. Ellers har jeg tilbragt hver dag på Harley’s og Joker i Puerto Rico, med alkohol i blodet fra fire om ettermiddagen til syv-åtte om morgenen.





Flyet hjem var seks timer forsinket, grunnet kaos på Gardemoen… Helvetes drittnorge og drittsnø. Jeg hadde aldri før hatt mer lyst til å brenne identiteten min og statsborgerskapet mitt. Jeg har ikke sett snø siden julen 2009, ettersom jeg har levd i varmen i Alabama. Fant ut, the hard way, at jeg må lære meg å gå på underlaget på nytt.

Ellers fikk jeg en pangstart på helgen. Etter å ha ligget og skreket og vridd meg gjennom torsdag natt/morgen, tok Isabel meg ned til legevakten. Nå svelger jeg antibiotika med C-vitaminer som skyllevann og drikker pinex forte for smertene. Lml.