All Hallow Even

I og med at Halloween ender på en onsdag i år valgte vi å feire Pomona og Samhain osv forrige lørdag. Jeg, som folk flest, ANER ikke hvem Pomona og Samhain er, og bruker bare Halloween som en unnskyldning for å sminke meg veldig mye mer enn nødvendig, kle meg slutty og drikke masse alkohol. Jeg driter egentlig i hvilken dag jeg gjør det, så lenge jeg får gjort det den ene dagen i året. Årets kostyme ble noe nærmere svigemors drøm enn vanlig – ikke fordi jeg har type, men fordi jeg fortsatt er lut fattig. Lenge leve døden!

Isabel var hjemme på perm i helgen, for første gang siden juli. Jeg tilbragte fredagen med henne og to armyguys, og det er absolutt siste gang jeg henger med militære mennesker som den eneste sivile. Det er helt utrolig hvordan ALLE samtaleemner handlet om- eller kunne på en eller annen måte kobles opp mot militæret, og selv jeg som sliter med søvnløshet sovnet av ren kjedsomhet.

Sovner av livet. Kun det som starter på S kan holde meg våken… Sandy, smågodt, Skruf, sex, Simen osv.

KVINNE I NØD

Helvete så dyrt og vanskelig det er å leve i Norge, og helvete så vanskelig det er å skaffe seg en deltidsjobb i Oslo. I nesten alle jobber utenom dagligvarebutikker må du være 20 år for å være kvalifisert. Dagligvarejobbene går selvfølgelig bort til de eldste med mest erfaring som gjerne også holder på med videre utdanning. Hva med en stakkars videregåendestudent som bor alene, da?? Trenger ikke h*n jobben like mye? For hvis ikke jeg får en forpult jobb snart har jeg jo ikke råd til å ta ferdig vgs slik at jeg kan fortsette med utdanningen min. Jeg gjør virkelig alt jeg kan, men ingenting går min vei. Hvorfor vil ingen ha meg?? Jeg trenger kontakter!! Lånekassen gir meg bare akkurat nok til å dekke husleien, fordi moren og faren min, som jeg ikke bor sammen med, tjener for mye. Hvor er logikken i det, egentlig? For et fantastisk system!!

Jeg har så mange bekymringer at om det fortsetter slik, kommer jeg til å utvikle en eller annen psykisk eller fysisk lidelse som gjør meg ufør. Kanskje det er greit, da får jeg penger uten å gjøre shit. Eller kanskje jeg skal begå en forbrytelse bare for å få seng og mat, og for å få puste normalt uten like mange bekymringer som jeg har i dag. Og når jeg slipper ut, da får jeg hjelp til å komme meg inn i livet (bolig OG jobb) pluss at jeg er gammel nok. Ingen vil hjelpe meg som foreløpig ut fra papirer blir sett på som normal.

Livet er flott, dere!! Nå skal jeg kjøpe dopapir med oppmuntrende og positive quotes for så å tørke meg i ræva med de.

Søndag i hverdagen

Når folk ber meg om å skrive, da føler jeg at jeg spiller en rolle i hverdagen til noen. Ikke en stor en, men fortsatt en rolle. Samtidig får jeg prestasjonsangst og blir deprimert fordi jeg ikke klarer å leve opp til det ene ønsket som kanskje én person har. Jeg vil ikke spille en rolle for noen (med få unntak).

Vel hjemme fra hytteturen. Gjett hva jeg gjorde? JEG gikk tur. Lang tur. Det er utrolig hvordan kjærestelivet kan forandre en. Det har fått byjenta til å akseptere skog og frisk luft, som kanskje er greit, fordi det også har gitt meg mange kilo ekstra. Men kjærestelivet har også fått meg til å drite i hvordan jeg ser ut, og det var først da jeg i går hadde besøk av skjønnheten Victoria og ruslet med henne på Egertorget at jeg innså hvor bedriten jeg ser ut. Unnskyld, Simen, jeg skal skjerpe meg når jeg får penger til å bli fin.

Ellers går dagene med til aktiv jobbsøking. Om det er noen i Oslo/Oppegård-området som jobber og vet at det er behov for mer arbeidskraft, let me know.