03/28/15

Jeg tror jeg nevnte at jeg meldte meg inn hos SATS i desember. Hos SATS kan man ikke være støttemedlem, ikke lengre enn i et par måneder i alle fall. Nå har jeg trent på «ordentlig» (3-6(!) ganger i uken) i noen uker, og synes selv at jeg har blitt dødsflink. Jeg har til og med hatt PT-timer, så jeg vet sånn halvveis hva jeg driver med. Jeg merker endringer i fasongen allerede, noe som er supermotiverende.

Jeg har aldri postet et eneste bilde på instagram, så jeg må bare skryte litt her. Det at jeg ikke har postet noe på instagram er jo faktisk også noe å skryte av. Men jeg tenker at her er det OK, jeg har jo ingen lesere her uansett.

Så i stedet for å bruke pengene fornuftig, på f.eks ny iPhone-skjerm, så bruker jeg de på nye treningssko og treningstøy. Enda jeg TRENGER å få fikset skjermen, for jeg klarte ikke mer enn noen uker med det ubrukelige dritet av en Samsung-telefon jeg har fått låne.

I og med at de få menneskene jeg kjenner i Bergen har reist bort for påsken, har jeg ingen unnskyldning til ikke å være produktiv i helgen. I dag har jeg vært på jobb, jeg har trent, jeg har tatt sol og i skrivende stund vasker jeg klær. Etterpå skal jeg jaggu rydde og støvsuge rommet også, før jeg vasker meg selv.

farewell

Jeg brukte to måneder på å få meg fri fra jobb fredag den 6., for at jeg skulle tilbringe en helg i Oslo. Jeg jobber som regel til sent på kveld hver eneste fredag, derfor blir det aldri tid til å reise noen gang. Det MÅTTE jo skje at Norwegians piloter valgte å gå ut i streik akkurat denne ene helgen jeg fikk fri. For jeg er jo født med uflaks – det er ikke noe jeg innbiller meg, tante sier det også, og tante har alltid rett.

Har stort sett bare stirret i taket siden da. Nå kan jeg faktisk ikke bli mindre motivert eller mer drittlei, så for å gjøre livet enda litt verre for meg selv har jeg valgt å droppe min beste venn; snusen. Jeg har gjort det én gang før, og nå trenger jeg å bevise for meg selv at jeg klarer noe.

I motsetning til forrige gang har jeg faktisk lyst til å slutte denne gangen, og jeg merker at det går lettere med riktig innstilling. Allikevel er det alt annet enn lett når man går fra å ha tilførsel av nikotin konstant, til..aldri. Nedtrappingsmetoden fungerer ikke for meg, så her er det all or nothing. Det har gått én uke, og jeg har det fortsatt ganske jævlig ubehagelig. Lunten min er ikke bare kort, jeg har ingen. Blodtrykket og pulsen har falt så kraftig at jeg ofte må stoppe opp, holde pusten og presse for å puste. Om nettene våkner jeg regelmessig gjennom hele natten; klokken 01:20, 03, 04:00, 04:30, 05:30, 07:00 og 08:00. Innen solen står opp er sengen min gjennomvåt.

Men det går greit. Bare en eller to uker igjen med det verste suget.
Og så er det jo påskeferie om 16 dager, og da SKAL jeg bort.

Guess what

Jeg har 6 kladder under «alle innlegg,» men jeg klarer ikke skrive. Jeg har ikke noe å skrive om. For når jeg ikke er på jobb ligger jeg stort sett som en ball i sengen og hører på regnet samtidig som jeg studerer strukturen i huden på kneet mitt. Derfor skal jeg bruke dette innlegget til å motivere meg selv, før jeg råtner.

Ikke har jeg kjæreste og ikke har jeg venner med tid, så i år har jeg bestemt meg for å droppe sommerferien og heller bruke feriepengene på to nye kroppsdeler. Jeg har tross alt ikke vokst siden…aldri, og jeg har endelig innsett at jeg arvet overkroppen til faren min. Dette blir det beste jeg kommer til å bruke penger på noen sinne.

I løpet av det neste halve året skal jeg flytte tilbake til Oslo, jeg skal begynne å studere OG jeg skal bli fin (les: fornøyd!). Og nå til helgen, for første gang siden…jeg kan ikke huske sist, skal jeg ta meg langhelg. I den anledning drar jeg selvfølgelig til Oslo, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg.

Og i underkant av én måned etter denne helgen kommer påskeferien. Da skal jeg også bort…besøke tante i Sandefjord, kanskje. For truth to be told er jeg skikkelig ensom i Bergen. Byen er supersjarmerende og utelivet er bedre enn noe annet sted i landet, men hva har vel det å si når jeg ikke får opplevd det lenger. Livet her ble ikke helt som trodde det skulle bli, men det er vel greit, for det blir ikke så langvarig. Pluss at jeg tross alt har lært noe av dette også.