i n k

Jeg har i mange år hatt lyst til å tatovere meg ordentlig, men aldri hatt pengene til overs (merk: viljestyrken til å spare.) I år fikk jeg en del feriepenger, og jeg skal jo ikke på ferie. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å bruke pengene på to nye kroppsdeler, men hvorfor skal jeg gjøre det nå, når jeg har slått meg til ro med at jeg har fått overkroppen til en tenåringsgutt og egentlig trives ganske greit med det?

Så, mandag 8. juli fikk jeg fingeren ut og spaserte ned til Leading Light. Damene i resepsjonen kunne fortelle meg at tatovøren jeg egentlig hadde bestemt meg for var fullbooket frem til november, og hjertet mitt råtnet litt. Ved siden av disken sto en kar og hørte på idéene mine, og han lurte på om jeg hadde noen bilder. Han hadde nemlig akkurat hadde kommet tilbake for å jobbe fast igjen etter å ha hatt et opphold i utlandet, og han hadde derfor ikke lang venteliste. «Han har tid på onsdag eller torsdag, har du mulighet da? Vi må sette av en hel dag,» sier den ene damen. Så jeg blåste litt tryllestøv på føttene mine og sprang bort til jobb for å få dekket vakten min. Det gikk. Så nå hadde jeg fått time på ordentlig, og allerede to dager senere!

Jeg har jo en veldig liten tatovering fra før, som jeg tok på fylletur for tre år siden. Den er plassert over ribbeinene, som er en relativt vond plass å ta. Men jeg var så dritings som jeg aldri har vært før, og allikevel vred jeg meg i smerte mens jeg sverget på at neste gang jeg får blekk på kroppen, da skal jeg ligge i narkose. Så jeg gikk hjem den mandagen og begynte å forberede meg på døden. Jeg skulle tross alt sitte en hel dag, og attpåtil i edru tilstand.

Derfor gikk jeg nesten i sjokktilstand da han begynte. Ikke fordi det var vondt, tvert i mot! Jeg hadde forberedt meg på en så fryktelig smerte at hele opplevelsen ble en fornøyelse. Vi tok kun pauser når tatovøren trengte det, og på et tidspunkt mens jeg lå på benken holdt jeg faktisk på å sovne. Etter fem timer utbrøt han «are you human?!» Og vi lo av de mange jentegjengene som gikk inn i naborommet, skrek høyt i det de fikk en nål gjennom navelen, og gikk ut igjen etter 3 minutter.

Derfor gruet jeg meg ikke til session nummer to som var sist onsdag. Tabbe. Det var nemlig tid for fargelegging, som basically betyr at han SKRAPER – ikke bare én, men maange nåler gjennom huden. Jeg trodde jeg skulle dø, frem til jeg kastet opp og satt to timer ekstra etter stengetid, fordi han ikke kunne stoppe på grunn av smertene. Herregud. Men det er så verdt det når smerten forsvinner, huden gror og man får se resultatet. Det er skummelt å begynne, man vil bare fortsette og fortsette. Så nå skal jeg bli dritgod på sparing sånn at jeg får tatt mer, om jeg så må gå med heldekkende skjorter og fotside skjørt på jobb for resten av livet.

Jeg er veldig klar over at dette er totalt uinteressant. Grunnen til den lange avhandlingen er at jeg holder på å klø meg i hjel, og må fokusere på noe annet enn kløen. Takk.

3 replies
  1. Synne
    Synne says:

    Så spennende lesing! Selv har jeg nåleskrekk og vet at jeg aldri ville greid å tenke ut noe å tatovere som jeg ville vært fornøyd med resten av min levetid, så det er alltid gøy å lese om de som virkelig kan og vil.

    Svar
  2. Elisabeth
    Elisabeth says:

    Så spennende! Selv er jeg så ubeslutsom at jeg aldri hadde greid å bestemme meg for tatovering om jeg skulle tatt en… Din så utrolig lovende ut! 🙂

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *