Begynne på nytt

I løpet av de to siste dagene i januar 2015 hadde jeg søkt om studieplass, fått tilbud om plass og signert studiekontrakt. Valget mitt var nøye gjennomtenkt etter tre «friår» – jeg skulle flytte tilbake til Oslo og bli økonom. Jeg var så ivrig etter å komme i gang at jeg lånte «Innføring i bedriftsøkonomi» for å ha en dagaktivitet utenom jobb. I februar drømte at jeg hadde fått en skoleregning på 60.000, og det var den fineste drømmen jeg hadde hatt.

Et halvt år senere begynte jeg omsider på studiene. Pensum var spennende, jeg var aktiv i studentforeningen og fikk nye bekjentskaper. Fant til og med min bedre halvdel, som jeg i dag bor sammen med.

Etter kl. 14:00 på torsdag denne uken er jeg halvveis i bachelorgraden min. I stedet for å sitte på skolebiblioteket 13 timer i døgnet, som jeg med glede gjorde for ett år siden og som jeg burde gjort nå, sitter jeg i pysjen hjemme i stua. Jeg leser tidligere innlegg i håp om å slå gnist i den gleden jeg følte, for å få motivasjon nok til å bestå min siste eksamen.

Også googler jeg. Jeg foretar poengberegninger og ser om jeg har mulighet til å komme inn på det jeg egentlig har lyst til å gjøre. Jeg visste jo en gang at det var økonom jeg skulle bli, uten at jeg så noen klar fremtid. Jeg valgte økonomi fordi det var trygt, og fordi man uendelig mange muligheter. «Du finner NOE du interesserer deg mer for i løpet av studiet, og de som visste hva de ville ved oppstart finner stort sett alltid andre områder. Ingen grunn til bekymring!»

Jeg ser fortsatt ikke fremtiden. Drømmejobben finnes ikke i et kontor i Bjørvika, som de fleste medstudentene mine forteller. Hell, jeg vil jobbe med mennesker. Jeg vil hjelpe mennesker som trenger hjelp, og om ikke det er mulig å redde verden, vil jeg gjøre verden til et bedre sted for noen. Jeg vil jobbe med kropp og helse, jeg.

Begynne på nytt. Det er vel ikke for sent å begynne på nytt? Jeg er snart 24 år. Folk omskolerer seg og endrer studieretning flere ganger før de ender opp med å gjøre det de vil gjøre. Eller?