Fred til

I dag ble jeg solgt av en Facebook-annonse. Jeg hadde gått 3,5 mil frem og tilbake på stuegulvet med vesla på skulderen i håp om at hun skulle roe seg da jeg så tittelen La mamma bæsje i fred i feeden min. Jeg trengte ikke lese en eneste omtale før jeg klikket «legg til i handlekurv». Det faktum at jeg ikke har bæsjet i fred på 2 måneder og 34 timer var grunn nok til å kjøpe den, men det var kanskje et pluss for Norli sin del at jeg også har hatt mageknip i tre dager.

I ettertid leser jeg at boka skal være «hysterisk morsom». Håper det er sant, selv om jeg trolig ikke får fred til å lese den før om noen år.

(Søkte på «dove» på Pexels, men dette var det nærmeste som dukket opp. Kilde)

Så lenge Snapchat lever

Hva skal jeg egentlig med tid til å dusje, gre håret og sminke meg så lenge jeg har Snapchat?

Med Snapchat trenger jeg ikke kjøpe øredobber og fake vipper, eller dra til frisøren for å bleke etterveksten. Jeg trenger ikke engang kjøpe sommerfugler som jeg kan pynte hodet med!

Apropos bleke ettervekst – jeg har farget håret mørkt. Det føles fortsatt veldig rart, men denne melkekua har ikke lenger tid til å bruke fem-seks timer hos frisøren for å fikse etterveksten (eller noe annet med håret) lenger.

Sånn ser jeg egentlig ut:

..selv med VSCO-filter. Med håret til alle kanter og alltid med både BH-en og singleten «åpen» – det er bare sånn jeg klarer å huske hvilken pupp jeg ga sist. Ammetåka er ekte, og ikke noe å spøke med!

Håper Snapchat lever for alltid.

baby + food

Jeg var ekstra lykkelig da jeg våknet mandag morgen. Det å våkne med en latterfull baby i armkroken er i seg selv nok til å få en brusende følelse i hele kroppen, og denne morgenen var det i tillegg tanken på et deilig restemåltid i kjøleskapet som nesten fikk gledestårene til å sprute.

Du skjønner, denne babyen har melkeallergi. Jeg har fire armer for få og døgnet mangler seks timer, så derfor sliter jeg noe grusomt med å finne måltider som ikke er 1) svært tidkrevende og 2) svært vanskelige å lage, og som samtidig inneholder næring. Kan jo ikke bare koke en pakke med nudler lenger.

På søndag hadde vi besøk av S sin farmor og oldemor. Farmor hadde laget en nydelig, melkefri middag til oss, og vi slapp å røre en finger – i eget hjem! For en luksus, OG det ble rester!

Jeg la baby på sofaen for å hive maten inn i mikroen. Så enkelt! Mikroen står riktignok plassert litt høyt oppe, på toppen av kjøleskapet, men jeg rekker opp dersom jeg har begge hender fri og hever meg på tå. Fortsatt relativt enkelt! Inne i mikroen vår står det en stor flaskesterilisator, og her begynner det å bli litt mindre enkelt. I det jeg skulle ta ut sterilisatoren klarte jeg ikke løfte den høyt nok, og bunnen på sterilisatoren hektet seg fast i kanten på glassbrettet som skal snurre rundt i mikroen. Dette merket jeg ikke før brettet lå spredt ut over hele kjøkkenet, under stuebordet, under vogga og foran TVen…og så videre.

Illustrasjonsbilde, for oppmerksomheten sin skyld: Usikker på om dette egentlig er glass eller is. Hadde ikke tid til å ta mitt eget.

Godt at jeg allerede har vent meg til å spise kald mat, at baby er for baby til å krabbe og at jeg gikk til innkjøp av Adidas badeslippers før jeg skulle føde!

baby = life

Har alle som blogger og instagrammer perfekte babyer som sover på kommando og/eller med glede ligger for seg selv når mor har ting hun skal gjøre? Eller hvordan får de det til? Jeg får ikke engang til å vaske meg selv.

I dette øyeblikk (torsdag, 6. november) sitter jeg i sofaen og skriver et notat på mobilen. Jeg har klumpete gulp i håret og nedover ryggen, helt ned til baksiden av knærne. Jeg klarer ikke tørke meg selv fordi det er en «jeg kan ikke leve lenger om jeg ikke får henge over skulderen» kind of evening og pappaen er på jobb. Kanskje, om noen dager, får jeg tid til å skru på PCen, kopiere denne teksten fra mailen min og lime den inn i bloggverktøyet. Kanskje, noen dager etter det, får jeg tid til å klikke «publiser».

Jeg synes jeg det er fint og hyggelig å følge med på andre babymødre som vil dele hverdagen sin. Når jeg er ferdig med å scrolle meg gjennom profiler og oppdateringer, derimot, hender det at jeg får en følelse om at jeg «bør få til mer». Det er ikke en veldig trivelig følelse, men samtidig er jeg nysgjerrig, så jeg fortsetter å scrolle.

Jeg har ikke noe behov for å fremstå som noe som helst på internettet, obviously. Jeg blogger nærmest aldri, har ikke postet statusoppdatering på Facebook siden 2014 (med unntak av da S ble født) og jeg legger visst kun ut bilder på Instagram når jeg er i nærheten av min bestevenninne som bor i Bergen.

Jeg er på ingen måte kritisk til bloggere/instagrammere. Jeg er skikkelig imponert, faktisk. De(re) får det til å se så enkelt ut, og jeg lurer fælt på hvordan det går seg til. Jeg forstår at man sikkert får det til å funke om man må- eller har et stort ønske om å få det til. Det hadde sikkert gått OK her også, men jeg måtte tatt i mot både senebetennelser i armene, en krokete rygg og to døve ører.

Men jeg koser meg så utrolig mye! Jeg trenger ikke lukte blomster når jeg kan ligge i sengen med verdens nydeligste lille klump som smiler så vakkert med hele ansiktet sitt i det hun kikker opp på meg. Hun bryr seg heller ikke om at mamma lukter vondt, hun er like fornøyd med å ligge med hodet oppi armhulen min så lenge hun får ligge klistret inntil kroppen med brystet i munnen.

Det er vel i viljen at det ligger, da. Og det eneste jeg ønsker å oppnå for tiden er at babyen min har det bra – at kroppen får nok næring, at rumpa ikke blir sår, at luften i magen kommer ut, at hun får sove nok og at hun får den trøsten hun trenger når kolikken viser sine styggeste sider om kvelden. Jeg er trygg på at jeg gjør mitt beste for å oppnå det. Jeg skulle likt å «få til mer», som å ha et instagram-vennlig hjem med friske blomster på bordene og et instagram-vennlig fjes med velstelt (les: gredd) hår, selv om jeg ikke hadde lagt det ut på instagram uansett, men det får jeg ta senere.

Dersom du som leser dette tilfeldigvis kjenner til en usminket mammablogg eller instagramkonto blir jeg glad hvis du vil dele den med meg! Jeg får jo noen øyeblikk for meg selv i løpet av en uke.

Hva om…

Termostaten i kroppen min, ja… Den har liksom ikke fungert ordentlig på noen måneder. Har gått med kjoler og Birkenstock siden april. Nå som det er mellom tyve og tredve grader hver dag er det derfor spesielt godt å være høygravid! Ligger med vinduet på vidt gap (90 graders vinkel) hver natt. Hver morgen blir jeg vekket av ryggelyden til varebiler som skal forsyne Bunnpris med mat rett under soveromsvinduet. Banner litt hver gang, men vet jo at jeg hadde våknet av blæren uansett. Og hadde det vært januar hadde jeg sikkert ikke vært fornøyd da heller, jeg trives jo tross alt bedre med varmen enn med kulden.

Ellers går livet i å prøve å få tiden til å passere, men jeg er livredd for at vannet plutselig skal gå, så jeg holder meg stort sett bare hjemme. I veska som jeg tar med meg de få gangene jeg beveger meg utendørs har jeg superabsorberende sitte/ligge-underlag(?) og et superbind (bleie) fra sykehuset. Ikke at jeg ser hvordan dette skal hjelpe meg om uhellet skulle inntreffe – man begynner vel ikke å kle på meg bleiebind midt på gaten. Så hva gjør man da, egentlig?

ananas

 

Blir hjemme. Spiser ananas, det skal liksom hjelpe (kanskje, om man spiser minst 7 kg)…

Venter, venter, venter. Og venter.

Hahaha, sjekk kula!

Det er 8 dager til termindatoen. Jeg har hatt modningstegn og sterke følelser om en tidligere fødsel i to uker. Dumt, for det får selvfølgelig tiden til å gå enda saktere. Jeg har vel ikke banket hardt nok i bordet og kommer helt sikkert til å bli igangsatt etter å ha gått ut full overtid.

Sender ønsketenkninger hver kveld, om at i natt må bli natten. Hittil er det ikke noen som har hørt meg, og jeg begynner å bli ganske desperat. Det er like før jeg baker riekake og fødepizza…

Plis, da.

Tid

Vi har kommet til midten av april, og det snør(!!) i Oslo. For to uker siden var det 20 grader og folk gikk i shorts. Er det mulig? Jeg trenger sol og varme, jeg vil ikke måtte kjøpe meg en ny tykk jakke som jeg kun får brukt i kort tid. Dette problemet oppstod nemlig for flere uker siden:

Er i alle fall tre ganger så stor nå. Har ikke kjangs.

Tiden går så fort! Jeg har fylt år, jeg er inne i siste trimester av svangerskapet og jeg har første eksamen om to og en halv uke. Jeg har fått meg to nye hobbyprosjekter: Prosjekt strikking og prosjekt kokebok (hehe). Strikkingen ble riktignok satt litt på vent for et par dager siden, da jeg våknet opp med senebetennelse i høyrehånda etter en intens kveld med strikking. Vi må også pakke, finne oss et sted å bo, flytte og jeg må bygge rede. So much to do, so little time!

Omveltninger

Ved sist oppdatering snakket jeg om å begynne på nytt. Grublet mye over store, litt skumle forandringer. Morsomt.

I dag har jeg slått meg veldig gledelig til ro med andre tanker om en kommende forandring, i en litt annen dimensjon: Jeg skal bli mamma.

Og hele verden ser mer og mer annerledes ut for hver dag. Fokuset er et annet sted og horisonten så mye bredere.

Jeg får litt ekstra tenketid når det gjelder studiene, da.

Begynne på nytt

I løpet av de to siste dagene i januar 2015 hadde jeg søkt om studieplass, fått tilbud om plass og signert studiekontrakt. Valget mitt var nøye gjennomtenkt etter tre «friår» – jeg skulle flytte tilbake til Oslo og bli økonom. Jeg var så ivrig etter å komme i gang at jeg lånte «Innføring i bedriftsøkonomi» for å ha en dagaktivitet utenom jobb. I februar drømte at jeg hadde fått en skoleregning på 60.000, og det var den fineste drømmen jeg hadde hatt.

Et halvt år senere begynte jeg omsider på studiene. Pensum var spennende, jeg var aktiv i studentforeningen og fikk nye bekjentskaper. Fant til og med min bedre halvdel, som jeg i dag bor sammen med.

Etter kl. 14:00 på torsdag denne uken er jeg halvveis i bachelorgraden min. I stedet for å sitte på skolebiblioteket 13 timer i døgnet, som jeg med glede gjorde for ett år siden og som jeg burde gjort nå, sitter jeg i pysjen hjemme i stua. Jeg leser tidligere innlegg i håp om å slå gnist i den gleden jeg følte, for å få motivasjon nok til å bestå min siste eksamen.

Også googler jeg. Jeg foretar poengberegninger og ser om jeg har mulighet til å komme inn på det jeg egentlig har lyst til å gjøre. Jeg visste jo en gang at det var økonom jeg skulle bli, uten at jeg så noen klar fremtid. Jeg valgte økonomi fordi det var trygt, og fordi man uendelig mange muligheter. «Du finner NOE du interesserer deg mer for i løpet av studiet, og de som visste hva de ville ved oppstart finner stort sett alltid andre områder. Ingen grunn til bekymring!»

Jeg ser fortsatt ikke fremtiden. Drømmejobben finnes ikke i et kontor i Bjørvika, som de fleste medstudentene mine forteller. Hell, jeg vil jobbe med mennesker. Jeg vil hjelpe mennesker som trenger hjelp, og om ikke det er mulig å redde verden, vil jeg gjøre verden til et bedre sted for noen. Jeg vil jobbe med kropp og helse, jeg.

Begynne på nytt. Det er vel ikke for sent å begynne på nytt? Jeg er snart 24 år. Folk omskolerer seg og endrer studieretning flere ganger før de ender opp med å gjøre det de vil gjøre. Eller?

Ingen tittel.

Fem måneder måtte gå. Igjen. Det er jo bare innafor med én oppdatering i semesteret, eller?

Jeg blir litt uvel hver gang jeg går inn på denne siden. Spesielt back-end, hvor jeg har tilgang til alle tidligere design jeg har hatt på denne siden. Denne siden minner meg om hvor mye jeg elsket å skrive, og hvor mye jeg elsket å designe. Jeg kommer ofte inn for å sjekke hva jeg holdt på med og tenkte på denne tiden for x antall år siden, og det gjør meg både glad og trist å lese. Hvorfor, det er jeg ikke helt sikker på. Eller…

Jeg elsket å være kreativ, og om et par uker har jeg tittelen «bedriftsøkonom». Ikke at den tittelen kan brukes til noe fornuftig enda, jeg har jo tross alt bare studert i ett år. Men det har gitt en tittel, da. Ikke en spesielt kreativ tittel. Jeg prøver å være kreativ på andre måter – jeg har fått meg en kreativ jobb og er aktiv i utvalg. Begge steder får jeg jobbe med webutvikling, litt journalistikk og litt design. Og jeg skulle ønske at jeg klarte å holde denne siden ved like, til tross for at jeg ikke har så mye som kan deles.