Let it all flow, like the water that’s rushing in over your soul


Er så død. Ferdig med- og av familie, folk og bygdedriten som alltid ødelegger for alt. Jeg skal isolere meg for nye mennesker, stenge meg inne i meg selv, frem til den dagen jeg sitter i bilen på vei til Gardemoen og mitt nye liv i USA. Mitt nye liv, riktig. Jeg skal legge fra meg dritten i barndomshjemmet, på barnerommet jeg har tilbragt alt for mye tid, brukt alt for mye energi på tanker og tårer. Jeg har alltid vært usikker og redd når det gjelder flere ting, men en ting er jeg sikker på – jeg kommer alltid til å ha fortidens minner i bakhodet, men jeg skal sørge for at mine fremtidige år skaper flere gode enn vonde minner og at det er de gode som virkelig brenner seg fast.

Begynner å bli ordentlig lei av å alltid måtte dra ting ut av folk. Det irriterer meg grenseløst at det skal være så vanskelig å bare si ting som de er med en gang. Feighet, frykt. Egoisme. Det kreves noe av deg selv for å bli kjent med meg, kjenne meg og for å virkelig forstå deg på meg. On the other hand – om du først gir noe av deg selv og ditt, kan du vente deg jævlig mye in return (vil jeg påstå). Ting vil aldri funke for den som bare gir opp uten å prøve, det vet jeg veldig godt selv.

Jeg er fantastisk sterk, men så svak for kjærlighet. Jeg kan gi opp hva som helst for den jeg er glad i og virkelig bryr meg om, og jeg kan ikke la det skje. Kan ikke gi opp drømmen, og må derfor holde meg unna sånne som deg. Ingen flere minner, ingen flere søte ord. Ikke at sistnevnte blir et problem.. Jo lenger tid som går, jo lenger tid tar det å fordøye. For min del, alt for mye lenger tid.

Jeg har en plan klar, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å få ting til å ordne seg. Førstkommende fredag skal jeg på intervju i sammenheng med utvekslingen, og 10 dager senere skal jeg få beskjed om at jeg skal tilbringe mitt kommende skoleår i USA. Når jeg kommer tilbake fra USA skal jeg flytte til Fredrikstad. Her bor forresten personen jeg anser som en av mine (veldig få) beste venner, den personen jeg kjenner som kanskje er mest lik meg selv. Coop Mega vil ikke lenger være den største butikken og avstander til alt og alle blir brått mye kortere. I Fredrikstad fortsetter begynnelsen på mitt nye liv, og den som setter hinder skal jeg personlig partere.

Sorry.

That’s what she said


I dag var det «god morgen» for meg klokken 16:50. Jeg sov ikke lenge på grunn av en laang, røff natt, men heller sikkert nok fordi jeg var i ettårsdag i går. Min yngste nevø fylte år, og en del av familien som jeg aldri ser var for første gang på maaange år samlet igjen. Kaklete familiemedlemmer = ….
Var koselig, though. Fikk blant annet se igjen en «stesøster» jeg ikke har sett på nesten 7 år.

Hadde tilfellet vært at jeg hadde hatt denne lange, røffe natten ute, hadde jeg sikkert sittet med en følelse av at hjernemassen min var spredt rundt på gulvet, i taket og utover veggene. Lillebroren min på 13 er rastløs etter å ha sittet for lenge foran PCn, og har sunget for full hals helt siden jeg våknet. Av og til blir syngingen avbrutt av tramping og dunking i veggene, og noen syke lyder som ligner mystisk mye på lydene som Dori i Finding Nemo lager når hun skal kommunisere med en hval.

Forresten.. Jeg drømte at jeg spiste et helt p-pillebrett på en gang. Jeg tok først to fordi jeg hadde glemt en, men jeg fortsatte å ta fler og kunne bare ikke stoppe. Da jeg hadde stappet i meg hele brettet fikk jeg brått vondt. Jeg tenkte over hva jeg nettopp hadde gjort, og at jeg kom til å dø. Så våknet jeg. ahah. Drømmetyder, anyone?

Tenk om jeg søler kakao på prosjektoren her nå!

Ja, for den henger jo bare 5 meter opp i taket, og minst 5 kjempeskritt unna.

«Det ekke no oppsamlingsrom for spising senere heller!»
Vi får ikke lov til å spise eller drikke noe annet enn vann i klasserommet, nemlig fordi klasserommet vårt er et såkalt «mediarom» med «maaasse utstyr». Dummeste, mest ulogiske regelen EVER. Vi har riktignok mediarom som faktisk er mediarom, og som inneholder masse utstyr. Greit nok, men våre klasserom har akkurat det samme av teknisk utstyr som alle andre klasserom på denne skolen – våre egne PCs og stikkontakter. Forskjellen er at vi har stikkontaktene høyt på veggene, i og med at vi har nyere klasserom, noe som gjør hele regelen enda mer ulogisk. One word, three letters – LOL. I actually lol’d out loud (really loud) når Bethina ble kastet ut på gangen for å drikke opp en liten kopp med kakao. Hun måtte sette seg på en stol akkurat på andre siden av dørkarmen og drikke den opp, hun kunne ikke bare la koppen stå på et bord i klasserommet til timen var over. Sånn satt hun i en ganske god stund, med pleddet brettet rundt seg, kakaoen i den ene hånda og arbeidsarket i den andre – hun måtte jo tross alt følge undervisningen samtidig. No joke. Hvor lett er det å helle i seg en kokvarm drikke på de få minuttene med friminutt vi har? Ikke hjelper det å protestere eller argumentere heller. «Da får du heller dø! det er ikke noe vits i å styre med det her».

Ikkje nok med tardregler. Det er ikke lenger gult, orange og rødt ute, det er HVITT. Snøen la seg faktisk på bakken for noen timer i dag. I tillegg er det en eller annen tulling som ikke kan få sendt nok MMS-bilder av Hamar Julebrus, BARE for å friste meg. Jeg gir deg veldig sinte () og triste blikk nå, du bare ser det ikke. (<3).

Det finnes ikke noe bedre enn..

..å gå mot stormen når regnet bøtter ned. Følte meg som en druknet hund da jeg kom inn etter å ha gått noen hundre meter fra bussholderplassen i stad. Meget deilig igrunn, ble nesten tent av å se meg selv i speilet. Den ene dagen snør og sludder det, den neste er det full storm med pøsregn. Ah, hvordan kan man IKKE elske Norge? Til og med katten drøyer tisseturene.

Følte meg ikke bedre da jeg kom inn i varmen. I den ene enden av stua satt lillebroren min klistret foran PCskjermen, i den andre enden satt kompisen hans under et pledd og så på TV.
– Hva skjer med at du sitter der og han ser TV?
– Vi spiller annahver time.
..Vi lever ikke i 2008 lenger, folkens! Jeg føler år 2070 luske rundt nærmeste hjørne. Har fått med meg at vår generasjons besteforeldre leker seg flittig med Facebook og internettet generelt. Ser for meg at jeg selv sitter og geeker FarmVille og Fish World som 90åring..nei, jeg skal ikke bli en dag eldre enn 60.

Nå skal jeg slippe skap-emoen løs, knaske kjempeklump og drikke café caramel før jeg må manne meg opp til å fikse ferdig et foredrag til i morgen.


diggzu!

Seven weeks, four days


Beware: Langt, toskete innlegg. Hopp gjerne lenger ned.

Nå i det siste har jeg tenkt for mye på fremtiden. Det har ganske sikkert mye med valget om å ta neste skoleår i USA å gjøre. Folk er så oppfordrende – «denne sjansen må du virkelig gripe. Det er en once in a lifetime opportunity.» Samtidig er mange så advarende, nærmest frarådende. På assisterende rektor virker (merk virker) det nesten som om jeg ikke vil få året godkjent, at jeg ikke vil klare å få til de riktige fagene jeg må ta, osv. Jeg vet de vil skremme meg for å forberede meg, men det er så mye rundt akkurat det at jeg går på Medier og kommunikasjon, og at dette opplegget egentlig er ment for elever som går studieforberedende (studiespesialisering). MK-linja er jo studieforberedende, og derfor det eneste yrkesfaglige programmet som har muligheten til å få året godkjent som et skoleår.

Har så mange tanker jeg ikke klarer å sette ord på. Orker ikke være dyp. Gidder ikke. Stress. Hvor vil jeg ende opp? Hva vil jeg ende opp med å gjøre? Hva slags person vil jeg utvikle meg til å bli? Hva slags mennesker vil jeg menge meg med?

Det sies at lykke ikke kan kjøpes, og at penger ikke er nødvendig for å ha det bra. Hvordan er det mulig? Kan man virkelig være lykkelig som dønn fattig, bare ved å ha gode venner og mennesker som bryr seg om en? Er man lykkelig som sulten, er man lykkelig som skitten? Jeg tror ikke på langvarig lykke, i alle fall ikke fra der jeg står nå i dag. Jeg har opplevd lykke så det holder, men alltid er det noe som dukker opp. Det første man finner er gjerne aldri det beste, selv om det virker sånn der og da. Man må lete lenge om man skal finne det som varer evig, om det i det heletatt finnes noe som varer evig.

Jeg kan ikke synge, jeg har gitt opp dans. Hvor mange slår gjennom med dette uansett? Jeg har ingen medfødte talenter, i såfall er de så bortgjemt at jeg aldri noen gang vil finne de. Jeg vil kjøpe alle de kjolene, skoene og smykkene jeg vil ha. Når jeg blir eldre vil jeg reise, feste og ha det moro uten å tenke på budsjett eller være redd for å måtte leve på nudler de neste ukene. Men jeg vet ikke hva jeg vil «bli», hva jeg vil bedrive hver eneste dag for resten av mitt liv med. Jeg kunne gjerne blitt flink til å fotografere, men hvor sikkert er yrket som fotograf? Hvor sikkert er det å drive frilans, og vil jeg bli god nok? Jeg kunne gjerne blitt en grafisk designer, jeg kunne gjerne blitt en journalist, men ville jeg taklet tidspresset? Ville jeg klart å holde kreativiteten og motivasjonen oppe hele veien? Jeg vet at uansett hva, måtte jeg bodd på et spennende sted. Et sted som ikke sover, et sted som kan gi meg inspirasjon. Jeg er redd, men jeg vet ikke hvorfor. Jo, jeg vet, men samtidig ikke. Herregud, det ska’kke være lett.

Siri, koffor kan ikkje du vær skogkatt, så kan e send de te japan!

En annerledes natt

Morten Harket hadde bursdag, og i den sammenheng holdt han et gigantisk fjortisparty i sitt gigantiske hus. Det kom overraskende mange fra musikk- og hip hop-miljøet i USA, blant annet ca 40stk Chris Brown. Vi fikk utdelt grønne, orange og røde armebånd som hvert representerer en «sivilstatus». Dere som har vært i syden, eller på some kind of traffic light party kjenner kanskje til disse: Rød — stop, i’m taken. Orange — wait, maybe. Grønn — go, I’m single!

Brått var vi utenfor, og for å komme inn igjen måtte man vise frem det armbåndet man hadde valgt, og samtidig betale 5 kroner. Jeg hadde bare 2,50 kr (les forrige innlegg), og de 4 kr jeg hadde på bankkortet (les forrige innlegg) brukte jeg opp i går, på en nuddelpakke. Jeg våknet før jeg fant ut om jeg fikk tak i 5 kr eller ikke, og jeg sverger på at jeg kunne SE varmebølgene i rommet. Det var som en drithot sommerdag. Holdt nemlig på å fryse ihjel da jeg satte meg i senga klokka 17 i går, og skrudde derfor termostaten på max før jeg sovnet.


Argh, jeg hater høsten og kulda.

If my heart was a compass, you’d be north

Én kjempeklump på kiosken koster 3 kr. Jeg hadde akkurat 3 kr i lomma mi da jeg hoppet ut av drittbussen i dag, trodde jeg – 2 enkroninger og 2 femtiøringer. Du kan tro jeg ble emo da jeg fant ut at den ene «femtiøringen» var en bulgarsk 0.50 leva.

Jeg glemte også elevkortet hjemme på benken foran døra. Jeg mååtte egentlig ha det idag, ettersom jeg skulle printe ut en alt for mislykket tard-reklameplakat for OD-dagen. Jeg er jo ikke i stand til noe. Jeg klarte ikke engang å svelge en miniatyr-pille uten at halve vannglasset endte opp på tskjorta mi og resten på gulvet.

Legg fra deg en kommentar/en bloggadr., jeg vil lese din blogg.

Hello Brooklyn, hey LA


Jeg har ikke spist én eneste rosa kjempeklump på mange dager, og det begynner å merkes, ikke bare av meg selv. Jeg har for eksempel satt fra meg skapnøkkelen min i skapet 4-5 ganger nå, og deretter bare travet i vei med kamera og alt liggende inni. Bare i dag gjorde jeg det twice. I tillegg er jeg er fullstendig blakk, jeg står til og med i gjeld. 4,04 fattige kroner..det er nok til 1stk kjempeklump, det! Herregud. What to do? SIIIGH.

Det ene kneet mitt, forresten. Kun halvparten av kunstverket synes på bildet. Vakkert, I know. Det er enda penere og fargesprakende nå – gult, blått, rødt og lilla med et enda deiligere, saftig brannsår på toppen. Jeg klarer ikke for noe i verden å huske hva som kan ha skjedd, og jeg skjønner ikke hvordan i helvete jeg kan ha gjort noe sånt mot meg selv. Det ville jeg aldri tillatt, og derfor er jeg overbevist om at en bastard har dopet meg ned og trampet på meg. Det MÅ være det som har skjedd, i alle fall liker jeg å tro det.

We feel the room swayin’


Jeg trekker tilbake det jeg sa for noen dager siden. Jeg er ikke syk, men føler meg som et nervevrak. Jeg skjelver som en gal, og måtte rett og slett gi opp å spise egg ordentlig, ettersom jeg ikke fikk til å salte det uten å helle halve innholdet i bøssa oppi.

Knærne mine er også 3 store blåmerker rikere, som jeg ikke helt vet hvor kommer fra. Uansett, alt er verdt det. Og ouch, jeg må gjøre noe med etterveksten min snart. Vurderer å farge håret lysebrunt. Jeg vil ikke, men jeg vil heller ikke være hårløs når jeg fyller tredve (omg, stygt ord).







Ja, vi var bare 3. Nei, jeg gjemte bort kameraet da folk begynte å komme.

Jeg fikk forresten papirene fra STS i forrige uke, så nå går jeg egentlig bare og venter på at karen som skal intervjue meg ringer for å avtale tidspunkt. Småskummelt.

And I get carried away


Merker at nå er det så lenge siden jeg har hørt Poker Face av frøken GaGa at jeg ikke lenger får shit bricks-lignende opplevelser av å høre den på radioen. Sangen minner meg også på at jeg nesten savner fyllæ, party-Pia (baabe, it’s been too long), dans, og til og med det å ligge i sengen og føle seg så vrengt at man ikke tør å bevege seg i frykt for å kaste opp.

Livet er herlig – har så mye lekser at jeg ikke får tid til å spise engang. Bor man på et sted som meg hvor skolen ligger en time unna, må man velge mellom VGS og fritid/det sosiale liv. Det finnes ingen mellomting.  Skolen tar fra meg frihet, fritid, Gossip Girl og Grey’s Anatomy – mamma viser sin medlidenhet ved å dytte i meg fiskegugg-kapsler.

Digger klassen min, though- her lærer Øystein bort ballett:


Og Victoria takler dette med glans.