Mensenhore

Jeg våkner, FORBANNA, fordi det er så forpult kaldt i rommet. Brenner meg med vilje på vannet i dusjen, og står der så lenge at jeg med vilje ikke rekker skolestart. Humøret har vært verre enn et PMS-humør jeg noen gang har hatt, og det passet jævlig dårlig med tanke på at jeg hadde en matteprøve, fremføring, en stor rapport og så mange innleveringer at jeg ikke gidder å telle, hvor jeg måtte prestere. Jeg satt med skolearbeid i rundt 30 timer forrige helg. Jeg skulle ikke engang ha mensen! Drittuke.

Nå er uken over, og det er helg etterfulgt av høstferie. I helgen skal prøve å slappe av på Beitostølen med kjærestefamilien, men har pakket med PC og bøker til særemnet (som jeg nesten er ferdig med, men ikke skal leveres før slutten av november) slik at jeg har noe å jobbe med om jeg blir for avslappet. Siden august har jeg tilbragt mer til på Moodle (skoleplattformen) enn på Facebook. True story. Jeg er alt for pliktoppfyllende og ansvarsfull når det kommer til skole, og det finnes ikke slitsomt. eller…

inspirasjon + kveld = sant

Om kvelden, da stormer kreativiteten til. Ja, selv etter å ha jobbet HARDT og lenge (7 timer!) med naturfagsrapport, forberedelser til historiehøring, fremføring, særemnet og kapittelprøve i matteprøve. Først nå, etter over en uke med idémyldring rundt fotoprosjektet vi har fått i bildefaget, kommer jeg på hundre idéer til hva jeg kan gjøre, og nå kan jeg nesten ikke bestemme meg for det ene eller det andre. Jeg elsker kvelden.

Om jeg klarer å gjennomføre prosjektet tidsnok, det er en annen sak.

Flink skolehest

Studentlivet når man ikke er «ekte» student fordi man tar Vg3 om igjen, og så å si alle du kjenner er ekte studenter… det er egentlig ganske chill. All snakk om lesing motiverer meg opp i skyene. Etter mine beregninger kommer jeg faktisk til å bli ferdig med særemnet to måneder før fristen, fordi jeg er så gira på skolearbeid. Er det sunt? Hadde jeg vært på Røyken i fjor ville jeg ligget minst tre måneder bak innleveringsfrist. Jeg er stolt av meg selv, og det burde dere også være, kjære foreldre (som har sluttet å lese bloggen min fordi de er redd for meg, nå kan de komme tilbake!!)

Jeg og Simen sitter i hver vår sofa med hver vår bok. Ingen av oss snakker, allikevel sitter vi med propper i ørene, slike man bruker for å overleve netter med høylytt snorking. «Herregud, for et kjæresteliv» tenker du sikkert, men det er egentlig veldig greit å slippe kjeften hans en gang iblant (neida). Det eneste jeg hører er lyden av hva som skjer inni min egen kjeft.

PS: Albertine er en HORE!!