/quote about life/

Den siste uken har været i Bergen vært helt fantastisk. Ja, på mandagen hadde vi faktisk årets hittil varmeste dag, med hele 17-18 grader i luften. Jeg innbiller meg at jeg er smartere enn mange, men jeg er allikevel dum nok til å kaste jakken (eller i dette tilfellet, kle på meg shortsen og droppe skjerfet), som alle nordmenn gjør når solen endelig titter frem i april. Det er liksom verdt det. (også hadde jeg uansett ikke flere rene bukser etter påskeferien)

Det resulterte selvfølgelig i at jeg ble syk. Når du er voksen, syk og ensom, da blir thugen i midten din beste venn;

Jeg trenger en mann.

Men, over til noe positivt: Jeg har beltalt depositum på skole, og jeg har signert kontrakt på leilighet. De neste 3 månedene må jo bare gå fort.

03/28/15

Jeg tror jeg nevnte at jeg meldte meg inn hos SATS i desember. Hos SATS kan man ikke være støttemedlem, ikke lengre enn i et par måneder i alle fall. Nå har jeg trent på «ordentlig» (3-6(!) ganger i uken) i noen uker, og synes selv at jeg har blitt dødsflink. Jeg har til og med hatt PT-timer, så jeg vet sånn halvveis hva jeg driver med. Jeg merker endringer i fasongen allerede, noe som er supermotiverende.

Jeg har aldri postet et eneste bilde på instagram, så jeg må bare skryte litt her. Det at jeg ikke har postet noe på instagram er jo faktisk også noe å skryte av. Men jeg tenker at her er det OK, jeg har jo ingen lesere her uansett.

Så i stedet for å bruke pengene fornuftig, på f.eks ny iPhone-skjerm, så bruker jeg de på nye treningssko og treningstøy. Enda jeg TRENGER å få fikset skjermen, for jeg klarte ikke mer enn noen uker med det ubrukelige dritet av en Samsung-telefon jeg har fått låne.

I og med at de få menneskene jeg kjenner i Bergen har reist bort for påsken, har jeg ingen unnskyldning til ikke å være produktiv i helgen. I dag har jeg vært på jobb, jeg har trent, jeg har tatt sol og i skrivende stund vasker jeg klær. Etterpå skal jeg jaggu rydde og støvsuge rommet også, før jeg vasker meg selv.

farewell

Jeg brukte to måneder på å få meg fri fra jobb fredag den 6., for at jeg skulle tilbringe en helg i Oslo. Jeg jobber som regel til sent på kveld hver eneste fredag, derfor blir det aldri tid til å reise noen gang. Det MÅTTE jo skje at Norwegians piloter valgte å gå ut i streik akkurat denne ene helgen jeg fikk fri. For jeg er jo født med uflaks – det er ikke noe jeg innbiller meg, tante sier det også, og tante har alltid rett.

Har stort sett bare stirret i taket siden da. Nå kan jeg faktisk ikke bli mindre motivert eller mer drittlei, så for å gjøre livet enda litt verre for meg selv har jeg valgt å droppe min beste venn; snusen. Jeg har gjort det én gang før, og nå trenger jeg å bevise for meg selv at jeg klarer noe.

I motsetning til forrige gang har jeg faktisk lyst til å slutte denne gangen, og jeg merker at det går lettere med riktig innstilling. Allikevel er det alt annet enn lett når man går fra å ha tilførsel av nikotin konstant, til..aldri. Nedtrappingsmetoden fungerer ikke for meg, så her er det all or nothing. Det har gått én uke, og jeg har det fortsatt ganske jævlig ubehagelig. Lunten min er ikke bare kort, jeg har ingen. Blodtrykket og pulsen har falt så kraftig at jeg ofte må stoppe opp, holde pusten og presse for å puste. Om nettene våkner jeg regelmessig gjennom hele natten; klokken 01:20, 03, 04:00, 04:30, 05:30, 07:00 og 08:00. Innen solen står opp er sengen min gjennomvåt.

Men det går greit. Bare en eller to uker igjen med det verste suget.
Og så er det jo påskeferie om 16 dager, og da SKAL jeg bort.

Guess what

Jeg har 6 kladder under «alle innlegg,» men jeg klarer ikke skrive. Jeg har ikke noe å skrive om. For når jeg ikke er på jobb ligger jeg stort sett som en ball i sengen og hører på regnet samtidig som jeg studerer strukturen i huden på kneet mitt. Derfor skal jeg bruke dette innlegget til å motivere meg selv, før jeg råtner.

Ikke har jeg kjæreste og ikke har jeg venner med tid, så i år har jeg bestemt meg for å droppe sommerferien og heller bruke feriepengene på to nye kroppsdeler. Jeg har tross alt ikke vokst siden…aldri, og jeg har endelig innsett at jeg arvet overkroppen til faren min. Dette blir det beste jeg kommer til å bruke penger på noen sinne.

I løpet av det neste halve året skal jeg flytte tilbake til Oslo, jeg skal begynne å studere OG jeg skal bli fin (les: fornøyd!). Og nå til helgen, for første gang siden…jeg kan ikke huske sist, skal jeg ta meg langhelg. I den anledning drar jeg selvfølgelig til Oslo, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg.

Og i underkant av én måned etter denne helgen kommer påskeferien. Da skal jeg også bort…besøke tante i Sandefjord, kanskje. For truth to be told er jeg skikkelig ensom i Bergen. Byen er supersjarmerende og utelivet er bedre enn noe annet sted i landet, men hva har vel det å si når jeg ikke får opplevd det lenger. Livet her ble ikke helt som trodde det skulle bli, men det er vel greit, for det blir ikke så langvarig. Pluss at jeg tross alt har lært noe av dette også.

HAPPYPANTS

Natt til i dag drømte jeg at jeg fikk tilbud om leilighet. Jeg drømte også at jeg hadde fått skoleregning på 57.400, og var dødsfornøyd med det. Gleder meg usunt mye til å flytte tilbake til Oslo, og til å komme i gang med studier!! Klarer nesten ikke tenke på annet, klarer i hvert fall ikke skrive om annet. Gleder meg så mye at jeg vurderer å tatovere mitt nye (student)ID-nummer over hjertet. Og i panna. Og mellom beina.

sunday.

03:10: I dag våknet jeg klokken 15:00 etter gårsdagens Bianco-festligheter. Har vært ute av sengen 3 ganger i løpet av dagen; for å kjøpe 1,5l cola (med sukker, så klart,) for å steke pizza og for å tisse. Jeg har til og med sugerør i colaen min for at jeg skal slippe å løfte hodet.

På vei fra toalettet fant jeg en pose med potetgull. Også denne har jeg veldig fint klart å trykke i meg, til tross for at det etter min mening er verdens kjedeligste – syltynne potetskriver med et hint av krydder som i følge emballasjen skal smake «paprika.»

Klokken er 03:15, men jeg nekter å legge meg. Litt fordi jeg sov til 15, og mye fordi jeg ligger i en kilo med smuler fra både pizza og potetgull. Hurra for latskapssøndag.

July/August

Natt til fredag søkte jeg på skole.
Fredag ettermiddag fikk jeg tilbud om studieplass.
I kveld signerte jeg kontrakt.

I’M COMING HOME

nei.

Har 5 dager på å bestemme om jeg skal satse på å ta eksamen i R1 til våren.

Hodet mitt er bare et stort rot om dagen. For å veie opp prøver jeg å holde rommet mitt ryddig, noe jeg klarer til en viss grad (en veldig liten grad.)

Jeg trenger motivasjon. Trenger sol og venner som har tid til meg.
Trenger Oslo.

Dette er ikke et innlegg om nyttårsforsetter

Det som er så fint med å ha en blogg er at man kan bla tilbake i arkivet og lese om tidligere år, for eksempel hva man skrev om nyttårsforsetter i fjor, også kan man le (eller gråte) av hvor mislykket man er.

Jeg klarte IKKE å innføre vaffelsøndag (jeg tror jeg stekte vafler de to første søndagene i januar, og så glapp det da ingen ville spise med meg.) Jeg var ikke dritgod på å gjenoppta kontakt med folk. Jeg er fortsatt dårlig på å drikke vann, men jeg har blitt bedre(!), og bedre skal jeg bli. Har ikke blitt noe særlig mer økonomisk heller (OK, kanskje på noen områder, i perioder. I går kveld f.eks bestilte jeg meg iPad som jeg sikkert får kjempegod bruk for!). Og den største nedturen: Jeg fikk ikke tatt lappen I ÅR HELLER. Faen.

MEN! Jeg tok eksamen. Målet var å bestå «med glans,» noe jeg tviler litt på, men det finner jeg ikke ut før resultatet kommer i januar.

Til tross for at jeg klarte ett av seks nyttårsforsett i 2014, har jeg tenkt til å sikte enda litt høyere for 2015, ved å ha mål som er enda mer urealistiske. Men jeg vil ikke kalle de nyttårsforsetter, for da er jeg automatisk dømt til å feile før jeg i det hele tatt har kommet i gang.

Jeg har insett at man trenger en plan eller oppskrift på hvordan man skal nå målene sine hvis man vil lykkes. Så…

I løpet av året skal jeg bli snusfri. Ikke fra første januar, for da er jeg sikkert bakfull og trenger snus mer enn noen gang. Men jeg skal lage en nedtrappingsplan, og jeg skal lage en plan for hvordan jeg skal overleve med nikotinsuget og abstinensene hver dag i 4-5 jævlige uker. Jeg har jo faktisk klart å slutte før, så jeg kan klare det igjen.

Jeg skal få tilbake kroppen min… Jeg startet sakte, men sikkert å ese ut fra livet og ned etter bruddet mitt i mai, men etter at jeg flyttet til Bergen har jeg virkelig eksplodert. Jeg har faktisk nesten ingen bukser som passer lenger, og det gjør vondt i hjertet mitt når jeg tenker på det. Til og med ansiktet mitt og armene mine har blitt større, og haken min som alltid har vært lykkelig som ensom har fått et par venner uten at jeg har bedt om det. Men så har jeg kanskje bedt om det, når jeg har levd på pizza og spaghetti med smør og aromat i syv måneder…

Så jeg skal slutte å spise 1 kg pasta i uken. Pasta skal heretter kun være tilbehør og ikke hovedrett. I tillegg har jeg lenge vært motivert til å begynne treningen igjen, jeg har bare ikke kunnet ta meg råd til det enda. Jeg absolutt HATER at jeg skal melde meg inn i januar med alle andre nyttårsforsett-idiotene, men det skal jeg altså, og når medlemsskap på SATS koster 625 kroner i måneden er det ingen sjans for at jeg ender opp som støttemedlem.

For å hjelpe både fasongen og økonomien skal jeg forsøke meg på ukeshandling. Det vil si at jeg skal planlegge måltider uke for uke, og handle for hele uken på mandag (utenom grønnsaker o.l., da.) På den måten får jeg i meg ordentlig mat fremfor brødskiver/spaghetti når jeg er for sliten/lat til å gå ned på butikken etter jobb, og sparer penger på alt det unødvendige dritet jeg alltid slenger med hver gang jeg går innom butikken. Hurra!

Og mer enn dette orker jeg ikke tenke akkurat nå, hjernen min er forurenset av pinnekjøttkraft. Tar i mot smarte og mindre smarte tips i forhold til mat/trening/økonomi/snusslutt med TUSEN takk. (Vær så snill?)

Akutt tonsillitt

Kroppen min bestemte at NÅ er et riktig tidspunkt for å pådra seg halsbetennelse og ørebetennelse. Halsen min er så hoven at jeg sliter med å få puste, og det å få ned noe form for væske eller smertestillende er en evig, tårevåt kamp. Tirsdag kveld våknet jeg av at jeg nesten kvaltes, så jeg dro ned til legevakten for å få hjelp ettersom jeg ikke har fastlege i Bergen. Bergen legevakt på nattetid er et underbemannet akuttmottak; det vil si at jeg ble dyttet bakover i køen av gamle damer med hjerteinfarkt, folk med mystiske anfall, narkomane som hadde tatt overdose, halvnakne menn eskortert av politiet i håndjern, og ikke minst: fulle damer som hadde trynet på glattisen. Jeg ble sittende til halv tre. Kjempegøy. Samtidig er det også greit å se at det finnes folk som har det verre enn meg (eller, at ikke jeg har det så aller verst) …

Så jeg ble satt på en 10 dagers penicillin-kur. Det betyr at jeg skal knaske antibiotika gjennom HELE den korte juleferien min. Og hver gang jeg gråter av smertene fra svelgingen, da gråter jeg ti tårer ekstra for min fantastiske flaks her i livet. Hvis dette mot formodning skulle være et virus og ikke en bakteriell infeksjon, og penicillinkuren ikke vil hjelpe halsen min slik at jeg ikke får spise ordentlig mat i julen, da legger jeg meg inn med selvmordstanker.